Min forhistorie

Jeg ble født den 5. september 1981 på Aker sykehus. Jeg ble tidlig barnepleiernes godgutt ettersom jeg var så stor.

Jeg har vært en svær jævel hele livet. Jeg havnet tidlig på kjøret. Min kjære mor trodde dessverre at hun var snill da hun stoppet innom kiosken etter barnehagen når jeg var sulten. Oppveksten min besto i hovedsak av mye usunn mat, godteri og lite eller ingen fysisk trening.

Jeg husker jeg var ganske så overvektig når jeg startet på skolen. Jeg husker jeg meldte meg inn på det lokale fotballaget, men jeg var selvfølgelig en elendig spiller og satt stort sett på benken. Det var ikke akkurat motiverende for å fortsette.

Vekten bare fortsatte å øke mens jeg gikk på skolen. Jeg hadde gitt opp kampen. Hva kunne jeg gjøre? Jeg isolerte meg alt for mye og trøstespiste mye. Alt for mye.

Årene gikk og vekten økte sakte, men sikkert. Selv om jeg var stor hadde jeg ingen livsstilsykdommer. Vekten min var ikke til hinder, men selv om jeg følte meg ok, var det psykisk slitsomt å være så stor. Jeg hadde nok mer vondt inni meg enn hva som var synelig fra utsiden.

Etterhvert som jeg ble voksen hadde jeg gitt opp håpet om å kunne få et normalt liv. Jeg levde livet og ga faen. Helt til jeg plutselig en dag kom over en liten notis i Aftenposten Aften om at Aker sykehus skulle begynne med behandling av sykelig overvektige. Fra før hadde jeg jo lest solskinnshistorier i aviser om noen heldiggriser som hadde fått vektoperasjon. Jeg var derfor rask med å komme meg til fastlegen og måtte tvinge henne til å sende en henvisning. Fastlegen mente jeg ikke trengte slik behandling, jeg kunne jo bare slanke meg...

Pulsen var høy da jeg fikk brev fra Aker hvor de ba meg komme til en samtale. Jeg troppet opp, veide og målte meg. Vekten min ble da fastsatt til 172 kg. I samtale med sykepleier fortalte jeg at jeg var villig til å strekke meg langt for å få et nytt liv. Et lettere liv.

Jeg fikk innkallelse til en av de første startgruppene på Aker. Både jeg og alle de andre var veldig utålmodige og hadde egentlig ikke lyst å bruke et halvt år på kurs. vi ville opereres. Helst i går. Men etter et par møter forstod jeg at startkurset var nyttig. En slik operasjon er et veldig stort inngrep og jeg skjønte viktigheten av å gjøre hjemmeleksa og være forbredt på det jeg skulle igjennom.
Tiden gikk fort. Startkurset var over og jeg ventet i spenning på operasjon. Plutselig fikk jeg en dato. Endelig. Det var bare tre uker igjen så jeg måtte starte på pulverkur umiddelbart. Motivert som jeg var klarte jeg å holde meg gående på sølekur i tre uker.

Det var nå bare få dager igjen. Starten på mitt nye liv var nær.