Operasjonshistorien

Her følger min operasjonsbeskrivelse som jeg publiserte på et forum samme dag som jeg kom hjem fra sykehuset:

Kom til Aker på mandag rundt kl 13.00, rusla bort til blodprøvelabben, fikk noen stikk og gikk opp og satte meg på 5 døgnsposten. Ble en del venting før seng og rom og sånn var i orden, men hadde jo med meg nok lesestoff.

Så kom ei sykesøster bort til meg og sa "du skal få en knert av meg siden du har ventet så lenge". Jøss, tenkte jeg. Nå begynner vi å snakke service. Men knerten var noe rottegiftlignende greier som skulle sørge for å tømme tarmene. Fikk da helt den i meg uansett, og var i grunn en av de vondeste knertene jeg har smakt noen gang. Så fikk jeg rom, seng og tv. Da hadde jeg i allefall noe å gjøre. Så kom jeg til en episode som ikke er verdig i en manns liv. Klyxen. Er vel ingen vei utenom tenkte jeg og gikk inn på toaletter med en 250 ml beholder som skulle inn der det er innkjøring forbudt. Gikk faktisk bra på første forsøk, helt til jeg skulle kline til og få tømt den beholderen. Jeg klemte som en helt, men de hadde faen steike glemt å klippe den opp. Da gikk det noen ufine gloser igjennom rommet før jeg måtte ut og få orden på sakene. Neste forsøkene funka ikke like greit, men til slutt fikk jeg satt den. Deretter skulle det settes veneflon, det tok også noen forsøk siden hu ikke likte blodåra mi. Men det var ikke noe særlig problem.

Tirsdagen ble jeg vekket kl 0600, selv om det ikke skulle skje noe før ved 11 tiden. Jeg ba dem komme tilbake om et par timer, men det gikk ikke. Opp måtte jeg visstnok. Kunne jo bli fremskyvet og greier. Tok meg en dusj, fikk på meg en ufin gstreng med "Aker sykehus" som påtrykk. Så fikk jeg meg noe veske og en halvflaske med morfin. Hadde ikke så mye å gjøre egentlig utenom å vente på at tiden skulle komme. Bodil var også innom en tur. Og da beskjeden kom så ville jeg bare gjemme meg, men da var det ingen vei utenom. Ble trilla ned av en kar og satt i gangen forann operasjonsstua. Der ble det litt prat med anestesisykepleierne. De prøvde å komme med noen små morsomheter, men de beit ikke så veldig der og da. Så før jeg ante det lå jeg i stolen, naken, med armene til hver siden. Da var det bare å lukke øynene og tenke på noe helt annet. Så hørte jeg stemmen til anestesibestemora som jeg hadde snakket med på prepolen. Da henne ba meg om å puste i maske så ba jeg henne om å få fortgang på den narkosen. Og når hun sa "Sov godt" så tenkte jeg "Nei, faen heller den funker ikke.... zzzzZZzzZZ"

Det neste jeg husker er at jeg ble vekt på observasjonen, og husker anestesibestemora var litt pisst fordi jeg hadde fått noe beroligende på avdelinga som ikke hun hadde fått vite om. Så hadde vistnok sovet godt, men det kunne jeg egentlig fortalt dem på forhånd. Når jeg våkna opp så føltes det ut som jeg nettopp hadde vært på 14 dagers grisefylla. Gikk litt rundt oppe i toppen da. Satt litt i "den elektriske stolen", fikk litt besøk og småsov litt. Våknet opp av at jeg svetta som faen, men fikk lagt meg i senga og sovna der. Så skulle jeg prøve å gå litt, noe jeg syntes gikk greit, men sykepleierdama stoppet meg. Like greit egentlig for det gikk ikke lang tid før det gikk litt rundt for meg igjen. Hun villa ha meg der nede over natta da plutselig siden neseproppen hadde detti ut og noe greier. Tror hun kjeda seg litt også for jeg var eneste pasienten hennes den natta. Fikk dem til å trille ned tven og da ble alt vellstand. Kl 0600 på onsdagen ble jeg tatt med tilbake til avdelingen.

Onsdagen var ikke så morsom. Følte meg sliten og uopplagt. Var faktisk glad for at jeg hadde kateteret så jeg slapp å komme meg på do. Frista ikke så mye å stå opp hele tiden med alle de slangene og ledningene. Fikk meg en liten skrekk med at jeg hadde blodig avføring, men kirurgene lovet at det var normalt og at det ikke var noe å bry seg om. Blodprosenten var også grei.

Torsdag var jeg i toppform, som fisken i vannet, eller som alkohylene i pilsen om du vil. Fikk koblet fra kateteret og veneflonene og var fri som fuglen. Tusla rundt og var ganske rastløs. Var nede i venterommet på prepolen i et par timer og holdt folket der med selskap. Så kom Per og Malin på besøk, sov litt igjen, så kom Mari på besøk, sov litt igjen, så litt tv og sånn gikk vel den natta.

I dag, fredag var det full fart fra morgenen, pakket ferdig, skiftet og stod og venta på å bli utskrevet. Måtte en tur ned på sykehusapoteket hvor det gikk med 2600 kroner eller noe i vitaminer og stæsh. Fikk takket for meg, hoppet inn i en taxi og kom meg hjem :)

Rett før operasjon

Følgende skrev jeg på et forum dagen før jeg skulle legges inn:

Nå er jeg redd nå. Livredd faktisk. Det er vel ikke så mye som jeg er redd for her i verden, men prester og leger med kniver kommer ganske høyt på lista mi. Nå håper jeg at jeg ikke får bruk for noen prest denne uka da.

Har alltid vært psykisk sterk, men den siste tiden har vært veldig vanskelig. Skulle nesten tro jeg var gravid og har humørsvingninger. Veien fra å være glad for å få en slik mulighet til å grine som en unge og være livredd har vært kort. Tror ikke jeg har grini så mye iløpet av hele livet som jeg har gjort de siste ukene. Huff, nå ble jeg litt flau her. Vet ikke helt hva som er galt med meg sånn sett.

Har alltid fulgt magefølelsen igjennom livet, men den er ikke helt bra om dagen. Vet ikke helt hva det kommer av. Er litt usikker på om det er et tegn om at jeg bør ligge stille på operasjonsbordet i morgen eller om jeg bør holde meg så langt unna Aker som mulig. Jeg vet oddsen er på min side. Er fortsatt ung og "sprek", har ingen alvorlige tilleggsykdommer, røyker ikke, osv, men allikevel. Har fått litt interesse for poker i det siste, og som man har sett så kan man ha gode kort på hånda og allikevel gå på en smell og få en royal flush i trynet. Game over liksom.

Selv om jeg er ustabil om dagen så skal jeg komme meg igjennom dette her. Får se på det som en investering i fremtiden. Men kvelden i dag kommer nok til å bli tøff. Spørs om jeg ikke må koseprate med ei sykepleier så jeg kan få en sånn lykkesprøyte. Eller så blir det vel en flaske med lystgass inne på tvstua og bigbrother.

Har heldigvis fått veldig bra støtte fra alle rundt meg. Så vil benytte anledningen til å takke hele min familie, vennene mine, startgruppa, ettervernsgruppa og alle dere som har oppmuntret meg her inne.

Da er det vel egentlig tid for å komme seg i dusjen og pelle seg bort på Aker. Så får man ta det som kommer som en mann. La det bære eller briste. Håper jeg ser dere alle på den andre siden!

Min forhistorie

Jeg ble født den 5. september 1981 på Aker sykehus. Jeg ble tidlig barnepleiernes godgutt ettersom jeg var så stor.

Jeg har vært en svær jævel hele livet. Jeg havnet tidlig på kjøret. Min kjære mor trodde dessverre at hun var snill da hun stoppet innom kiosken etter barnehagen når jeg var sulten. Oppveksten min besto i hovedsak av mye usunn mat, godteri og lite eller ingen fysisk trening.

Jeg husker jeg var ganske så overvektig når jeg startet på skolen. Jeg husker jeg meldte meg inn på det lokale fotballaget, men jeg var selvfølgelig en elendig spiller og satt stort sett på benken. Det var ikke akkurat motiverende for å fortsette.

Vekten bare fortsatte å øke mens jeg gikk på skolen. Jeg hadde gitt opp kampen. Hva kunne jeg gjøre? Jeg isolerte meg alt for mye og trøstespiste mye. Alt for mye.

Årene gikk og vekten økte sakte, men sikkert. Selv om jeg var stor hadde jeg ingen livsstilsykdommer. Vekten min var ikke til hinder, men selv om jeg følte meg ok, var det psykisk slitsomt å være så stor. Jeg hadde nok mer vondt inni meg enn hva som var synelig fra utsiden.

Etterhvert som jeg ble voksen hadde jeg gitt opp håpet om å kunne få et normalt liv. Jeg levde livet og ga faen. Helt til jeg plutselig en dag kom over en liten notis i Aftenposten Aften om at Aker sykehus skulle begynne med behandling av sykelig overvektige. Fra før hadde jeg jo lest solskinnshistorier i aviser om noen heldiggriser som hadde fått vektoperasjon. Jeg var derfor rask med å komme meg til fastlegen og måtte tvinge henne til å sende en henvisning. Fastlegen mente jeg ikke trengte slik behandling, jeg kunne jo bare slanke meg...

Pulsen var høy da jeg fikk brev fra Aker hvor de ba meg komme til en samtale. Jeg troppet opp, veide og målte meg. Vekten min ble da fastsatt til 172 kg. I samtale med sykepleier fortalte jeg at jeg var villig til å strekke meg langt for å få et nytt liv. Et lettere liv.

Jeg fikk innkallelse til en av de første startgruppene på Aker. Både jeg og alle de andre var veldig utålmodige og hadde egentlig ikke lyst å bruke et halvt år på kurs. vi ville opereres. Helst i går. Men etter et par møter forstod jeg at startkurset var nyttig. En slik operasjon er et veldig stort inngrep og jeg skjønte viktigheten av å gjøre hjemmeleksa og være forbredt på det jeg skulle igjennom.
Tiden gikk fort. Startkurset var over og jeg ventet i spenning på operasjon. Plutselig fikk jeg en dato. Endelig. Det var bare tre uker igjen så jeg måtte starte på pulverkur umiddelbart. Motivert som jeg var klarte jeg å holde meg gående på sølekur i tre uker.

Det var nå bare få dager igjen. Starten på mitt nye liv var nær.